|
TAKELVDALSVISA
|
| (Visa er diktet i 1923 av ei ung |
| og forelsket jente.) Red.anm. |
| I takelvdalen er det stille stunder, |
| en sommernatt når all naturen blunder. |
| Når fuglen hviler og folket smiler, |
| da synes jeg alt så stille er. |
| Den vakre Takelv gjennom dalen rinner |
| og derav er det dalens navn oprinner. |
| På begge sider er bygget gårder |
| og folket lever her så trygt og godt. |
| Når høsten kommer med de mørke netter |
| og dalens ungdom etter veien spretter |
| Da ser man fakler og hører latter, |
| da er her liv blant hele dalens folk. |
| Nu har jeg vert her i åtte uker, |
| for en især mitt hjerte ofte sukker. |
| Hans navn ei nevnes, men ei forglemmes |
| av meg enskjønt jeg ennu er så ung. |
| Om åtte dager skal jeg herfra reise, |
| hen til et sted hvor alle meg vel hilse. |
| Men aldri glemmer jeg disse venner, |
| som jeg har hatt i denne korte stund. |
| En fattig pike har jo diktet sangen. |
| Og barnefødt det er visst i Malangen. |
| Farvel nu alle i dalens ungdom. |
| Men mest dog en som nerst i dalen bor. |