Der skarens kant lå knehøy – i furuhold og li,
gikk gampen fram på snebrøyt og jegern ut på ski.
Det gufset kaldt i råken, og frost på veggen knatt,
og rypa morgenvåken – skrek opp i rimhvitt kratt.

På vårtopp høyt i bakken – tiuren yr og vill,
satt brusende med nakken og kneppet i sitt spill.
Berust av vårens beger og solens gyldne skål,
den glemte dagens jeger – som stillte fram i mål.

Hver høst med tømmerbilen – tok menn i skogen fatt.
Hver vår ved tjæremilen – gikk far ved dag og natt.
Og muntert gjennom dagen, når bekken steg i flom,
skar kvasse hvin fra sagen – hvert år som gikk og kom.

På åkren kornet duvet – i sakte sommersus,
mens fossens røst fra juvet steg opp med mektig brus.
Og mellom bygdens bakker, gikk tonen av en lur,
så frisk og gjenlydsvakker – mot fjellets sterke mur.

Ja, her er skogens skygge – fra gry til aftenfred,
lot Gud min farfar bygge sitt hus på nybrutt sted.
Her lød min moders stemme – på tun med kjærlig klang.
Her var min barndom hjemme, her steg min ungdomssang.

Vårt hjem i dalen skinner – i ås og li og mo,
i lys av dyre minner – om fedres mot og tro.
Hør øksens klang i skogen, som minner mer enn ord!
Hør mannens sang bak plogen: Vår jord er hellig jord!