I 1788 startet ei utvikling som førte til at Målselvdalen ble omskapt fra a være et skogøde til a bli heimen for innflyttere fra fjern og nær. I senere norsk historie fins det knapt noen parallell til innflyttinga til bygdene i indre Troms. Tar vi med Bardu, ble et område på størrelse med Østfold og Vestfold fylker tilsammen folkesatt. Drivkreftene bak denne flyttinga, som for de flestes vedkommende foregikk mot nord, er klassiske: Drømmen om å få sitt eget og skaffe seg bedre vilkår enn det heimbygda kunne by. Husmannsvesen og mangel på lønnet arbeid, var faktoror som talte med for mange av de som dro.

MÅLSELV FØR INNVANDRINGA

Allmenningsskogene i Målselvdalen haddo vært utnyttet i lang tid før fast bosetting fant sted. Da de første nyrydderne kom, var mye av skogen uthogd. De som bodde ved kysten, hadde i lang tid fått utvist tømmer fra Målselvskogene. Vi har beretninger om tømmerfløting fra før nyrydderne kom. Bl.a. er det opplysninger om at Målselvfossen, eller Malangsfossen, som den før het, kunne være et problem for tømmerfløytinga. Ved gården Myre i Målselv fant de første som kom i 1822, ei "klopp" av furuklovninger liggende i myra ovenfor gården, allerede godt nedsunket. Etter alt å dømme ble tømmeret i sin tid fraktet her. I nedre Målselv sier navnet Hollendernes oss at hollenderne besøkte området. Sannsynligvis foregikk denne trafikken på 1600-tallet. Hensikten for hollenderne var etter det man antar, å hente tømmer og emner til skipsmaster.

SAMENES FERDSEL GJENNOM MÅLSELVDALEN

I lange tider før fastboende kom til Målselvdalen, hadde samene sine vandringer gjennom dalen. Den kom fra øst, fra Sverige. De kom om våren med reinflokkene og flyttet ut til kysten. Om høsten gikk ferden i motsatt lei. Undervegs drev de fiske i elver og vatn. Minnene om dem lever kanskje sterkest i den rike samiske navnesettinga vi har -særlig i fjellområdene Njunnesvarre, Issogaissa, Likkavarre, Julusvaggi m.fl. En del av de samiske navnene er blitt fornorsket på en måte som ofte kan føre til feil forståelse av navnet. Eksempler på dette kan være: Kirkesdalen (Girgis), Andsfjellet eller Takelva. Dette er navn som verken har med kirke, and eller tak å gjøre.

NYBYGGERNE KOMMER TIL DALEN

I år(2004)er det 216 år siden de første fastboende slo seg ned inne i selve Målselvdalføret. Ute ved det vi kan kalle Målselvfjorden, som f.eks. ved Kjerresnes, Målsnes og Hollendernes hadde det vært bosetting tidligere. I 1788 begynte Helgelendere å rydde seg gårder på Øvre og Nedre Rossvold. Året etter kom det flere Helgelendere, og da kom også de første Østerdølene. Plasser som Takholmbukt (Bukta), Fagerlidal, Finbakken og Olsborg ble ryddet. De første Dølene som kom nordover til Målselv, kom fra Øyer i Gudbrandsdalen. Etter hvert kom også innflyttere østfra. Tomas Tomassen på Skjellet i Øverbygd, kom sannsynligvis i 1790 årene. Tradisjonen sier at han kom flyttende med kone og barn fra Mounioniska i Finnland.

Krigs-år og nøds-år først på 1800-tallet gjorde at det i denne tida ble en stagnasjon i innflyttinga til Målselvdalen. Rundt 1820 skyter den fart igjen, og fra nå av er det innflyttinga fra dalene sørpå som dominerer. Særlig kom det mange fra Nord-Østerdalen og Nordgudbrandsdalen etter hvert blir det også et sterkt innslag av Oppdalinger og noen fra Hardanger. De hadde sitt særpreg i kultur og levevis. Og navnene tok de med seg: Haugseth, Neby, Øverby, Kongsli, Fagerlidal og Grøtte kan være eksempler på at de liksom ville ha litt av heimbygda med seg nordover.

HVORDAN KOM DE?

Det var innflyttinga fra dalene sørpå som kom til å prege det nye bygdesamfunnet. Fra fjellbygdene i Nordøsterdalen og Nord-Gudbrandsdaien kom mange. Fra fjellbygda Oppdal dro også mange nordover. Mønsteret ser ut til å ha vært at de har tatt seg nordover til Trondheim der har de så ventet på båtskyss nordover. I begynnelsen har nok nordlandsjektene gitt muligheter for transport. Senere ble det også mer system i skipstrafikken nordover, slik at turen ikke nødvendigvis måtte vare i ukevis.Det var også de som slo seg til litt underveis, slik at det kunne gå både vinter og vår før de nådde bestemmelsesstedet. Berit Mathisdatter fra Tynset fortalte hvordan hun kom nordover med båt til Tromsø i 1843, bare tre år gammel. Far hennes bar henne i en sekk over Strupenfjellet, da de tok seg innover til Dividalen, hvor de slo seg ned.

SAMFUNNET TAR FORM

Fra 1820-årene og utover kom det fart i innflyttinga til Målselvdalen. Folketellinga i 1845 viser at folketallet er passert 1000. Dette krevde at det nye bygdesamfunnet organiserte seg. I løpet av et drøyt 10-år kom nyvinningene på rekke og rad: Egen kommune, eget prestegjeld, eget tinglag og egen Sparebank. Alt dette skjer fra 1849- 1861. I jordbruket er det framgang. Statsagronom Jensenius som besøkte bygda et par ganger rundt 1860, roste Målselvbøndene for å være åpne for nyvinninger i landbruket. Men mange satt i trange kår. Utpantingsprotokollene vitner om det. Husmannsvesenet bredte seg her også. For mange ble Målselv en midlertidig stopp. På andre sida av havet lokket Amerika. Særlig i Wisconsin og Minnesota fins mange etterkommere av utvandrede målselvinger.

FRAM TIL I DAG

Med 1920-årene kom den nye tida. Elektrisk kraft fikk deler av bygda da Bardufossen ble utbygd. Bilen gjorde sitt inntog. Så kom flyplassen i slutten av trettiåra. Gode kommunikasjoner kom etter hvert til å åpne bygdesamfunnet. Etter krigen kom forsvaret til å etablere seg sterkt i Målselv. Tusener av ungdom fra hele landet har opp gjennom årene tilbrakt rundt ett år av sitt liv her.